Hvor blir pengene av hver måned?
Tre poster: det som er likt hver måned, det som svinger, og det du setter av. Siden gir andelen av inntekten og hva som står igjen uten å være fordelt.
Dine tall
Ditt resultat
Formel
Fast eller variabelt, ikke nødvendig eller unødvendig
Grensen går på regelmessighet. En fast utgift kommer igjen hver måned med samme beløp: husleie, forsikringer, abonnementer, strøm. En variabel utgift beveger seg: mat, drivstoff, fritid.
Det er ikke det samme som nødvendig mot unødvendig. Matbudsjettet er nødvendig og variabelt; et abonnement du ikke bruker er unødvendig og fast. For et budsjett er forutsigbarheten det brukbare skillet, for det er den som avgjør hva du kan binde deg til.
Hva regnestykket viser
Med 45 000 kr i inntekt, 22 500 i faste utgifter, 13 500 i variable og 4 500 i sparing blir andelene 50 %, 30 % og 10 %. Til sammen er det ikke hundre: 4 500 kr står igjen ufordelt.
De 4 500 er det interessante tallet. Det er ikke sparing — sparingen er allerede talt for seg. Det er penger som finnes og som ingen følger, og der ligger nesten alltid handlingsrommet man trodde man ikke hadde.
SIFO-tall hører ikke i disse feltene
Er du vant til SIFOs referansebudsjett, er det verdt å stoppe her. Referansebudsjettet viser alminnelige forbruksutgifter for ulike typer hushold — en norm for hva folk vanligvis bruker, ikke en fordeling av din egen inntekt.
Og viktigere: SIFO sier selv at budsjettet ikke omfatter utgifter til bolig, strøm og andre boutgifter. Det er nettopp husleie, lån og strøm som er de tyngste postene i feltet «faste utgifter» her. Et SIFO-tall lagt rett inn der ville altså mangle akkurat det feltet spør om, og andelene ville se mye bedre ut enn de er.
Referansebudsjettet er nyttig til noe annet: å vurdere om matbudsjettet eller klesbudsjettet ditt er rimelig. Til det er det bedre enn denne siden. Men de to skal ikke blandes.
Sparemålet følger av de to andre
Setter du de faste utgiftene til 60 %, er det sparingen som betaler differansen. Det er nettopp den avveiningen som er verdt å se, og grunnen til at det tredje målet ikke spørres om for seg.
50/30/20-regelen kommer fra USA, der bolig, helse og pensjon veier annerledes. Feltene står derfor frie, og verdiene som vises er ikke mer enn et utgangspunkt.
Diagnosen peker på en post, ikke på totalen
Går en post mer enn fem poeng over målet sitt, er det den som blir nevnt, og de faste utgiftene kommer før de variable. Det er praktisk: en variabel utgift kutter du måneden etter, en fast krever oppsigelse, flytting eller reforhandling.
Går totalen over inntekten, meldes ingenting annet — den konstateringen kommer før enhver fordeling.